Hva drømmer jeg egentlig om? I en tid der alt skal optimaliseres, prioriteres og mestres i stadig økende tempo, drømmer en kanskje om å holde følge.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som er lei av å måtte løpe om kapp med forventninger og ambisjoner, og prøve å ta igjen tiden. Når målstreken stadig flytter seg lengre vekk, må jeg kanskje innse at jeg har havnet i et hamsterhjul.
Einar Økland har funnet et alternativ: «Det er avgjort best å vere fornøgd. I eit samfunn som vil ha deg misnøgd og strevande og konkurrerande. Det er min største hemn over samfunnet, eg har det bra, eg er fornøgd. Då har du lurt dei. Det hadde dei ikkje trudd.»
En beundringsverdig holdning. Jeg vil også ta hevn over samfunnet, fordi jeg ikke tror det belønner det som faktisk betyr noe. Men først må jeg finne min plass i samfunnet – helst i form av en karriere.
Hvordan skal man velge? Plutselig må man ta stilling til en rekke tilsynelatende trivielle spørsmål som i bunn og grunn handler om hvem man er – og hvem man vil være. For det vet man selvfølgelig i en alder av nitten år.
Og så: Finnes drømmejobben min i fremtidens arbeidsmarked? Vi får stadig høre både at vi er fremtiden, og at vi ikke kommer til å få jobb i fremtiden. Men det må da gå an å dra nytte av utviklingen?
Rutger Bregman påpeker at dette kan slå helt feil ut. «I 2030 vil det sannsynligvis være stor etterspørsel etter listige regnskapsførere som ikke lar seg plage av samvittigheten», kommenterer han. Om en vil surfe på denne utviklingen, «så vil selvopptatthet være den mest vesentlige ferdigheten i det 21. århundre.»
Hvis dette er idealet, da har vi mistet noe. Jeg vil ikke ha den jobben som gir best lønn, jeg vil gjøre noe som trengs og som betyr noe.
For vi blir ikke lykkeligere av å stadig ønske oss mer. Selvopptatte, kravstore, lite robuste. Dette begynner å bli en velkjent problemstilling. Er det vår generasjon eller samfunnet som er problemet? Hvis jeg tør å løfte blikket ut av egen navle, er det plutselig lettere å finne noe som betyr noe.
Men det krever at jeg innser noe ubehagelig: Vi er ikke så uskyldige som vi tror. Hva har vi gjort for å fortjene selvrealiseringen vi tar for gitt? Ingenting som helst. Jeg svikter ikke bare meg selv og mitt eget potensial ved å stadig prioritere meg selv. Jeg svikter alle som ikke har muligheten til å ta det valget.
Når samfunnet belønner kortsiktig profitt for et begrenset «oss», er vi på feil kurs. Og når jeg velger karriere for å realisere meg selv, bidrar jeg til å holde hjulene i gang. Hjulene går fort rundt, men vi kommer oss ingen vei. Ikke har vi det bra heller.
Drømmejobben min har ingen stillingsutlysning. Den må skapes – av folk som tør å velge vanskeligere. Av folk som tør å være litt ambisiøse – ikke for å tjene penger i big business, men for å dra verden i retning en bedre fremtid.
Vi har masse kompetanse i dette landet. Problemet er ikke at vi ikke vet hva som må gjøres. Problemet er at så mange fortsetter å jage etter det som er best for oss selv.
Så drømmejobben min? Den krever at jeg står for det som er riktig, ikke det som er lettest, eller populært. Den krever at jeg stiller de vanskelige spørsmålene – også til meg selv.
Kanskje er jeg strevende og konkurrerende og mest av alt misfornøyd. Men da vil jeg bruke det – til å skape endring. Det er der jeg begynner.
Vil du bli med?